Antenneforsterkning refererer til forholdet mellom effekttettheten til signalet generert av den faktiske antennen og det ideelle strålingselementet på samme punkt i rommet under betingelsen med lik inngangseffekt. Antenneforsterkning refererer til forholdet mellom effekttettheten til signalet generert av den faktiske antennen og det ideelle strålingselementet på samme punkt i rommet under betingelse av lik inngangseffekt.Den beskriver kvantitativt i hvilken grad en antenne konsentrerer inngangseffekten. Forsterkningen er åpenbart nært knyttet til antennemønsteret.Jo smalere hovedloben til mønsteret er, jo mindre er den sekundære diskrimineringen og jo høyere forsterkning.Antenneforsterkning brukes til å måle en antennes evne til å sende og motta signaler i en bestemt retning.Det er en av de viktigste parameterne for å velge en basestasjonsantenne.
Generelt sett avhenger økningen av forsterkningen hovedsakelig av reduksjonen av bølgeoppløsningsbredden til vertikalplanets tilbakestråling, samtidig som den rundstrålende strålingsytelsen opprettholdes på horisontalplanet.Antenneforsterkningen er veldig viktig for driftskvaliteten til mobilkommunikasjonssystemet, fordi den bestemmer signalnivået ved kanten av biehylsen, og økningen av forsterkningen kan gjøres.
Øk dekningen av nettverket i en definert retning, eller øk forsterkningsmarginen i et definert område.Ethvert cellesystem er en toveis prosess.Å øke antenneforsterkningen kan redusere budsjettmarginen for toveis systemforsterkning.I tillegg inkluderer parametrene som representerer antenneforsterkningen dBd og dBi.DBi er forsterkningen i forhold til punktkildeantennen, og strålingen er jevn i alle retninger: forsterkningen av dBd i forhold til den symmetriske matriseantennen dBi=dBd+2,15.Under de samme forholdene, jo høyere forsterkning, jo lenger går bølgen.
Innleggstid: 25. august 2022